TØFF-eller komplett idioti?

Når jeg våknet i dagtidlig, var første tanken: HAFF- Det blir ikke noen sykkeltur i dag, noe jeg hadde bestemt meg for å gjøre i gårkveld. Etter kaffe, frokost og God Morgen Norge på tv, endret tanken seg litt etter litt. Sola begynte å titte frem og jeg så på grantreet i hagen at det var vindstille. Sjekket facebook der jeg satt og leste en status fra en venn: "Frokost-så sykkeltur" DA spratt jeg opp. Skulle faen ikke være noe dårligere jeg!!!!

Ruta hadde jeg bestemt meg for i gårkveld. Den er ikke så lang, men den går rett opp til ei lysløype, rett ned til sentrum og rett opp igjen dit jeg bor. (15 km/ 425 høydemeter) En kort intervall løype som jeg bruker ca 45- 55 minutter på. Noe mindre når formen er ekstremt bra, men DER er jeg IKKE NÅ. I dag gikk det over en time. Og jeg kan gi formen mye av forklaringen, men jammen skal noe ulent terreng få ta en del av skylden også 

Jeg hadde unnagjort over halvparten av runden når veien plutselig bestod av mere snø og is enn grus. Men vett til å snu detter liksom ikke innom hjernebarken min. Ikke en gang når en skiløper passerer meg i de oppkjørte løypene til venstre, ringer det en bjelle. Inni hodet mitt tenker jeg bare: "Gud bedre for en desperat figur, som på død og liv MÅ gå ski på den siste flekken som er igjen på hele Lillehammer" Hva han tenkte om meg, der jeg kommer sidlengs oppå snøen på sykkel, med en fot på pedalen og den andre i bakken for å kunne holde balansen og ett desperat forsøk på å styre, er kanskje greit at jeg er uviten om. 

Veien ned til sentrum var på bar asfalt heldigvis. Den veien kalles VIP veien her på Lillehammer. Den går langs med Lysgårdbakken hvor hoppanlegget ligger. Derav det lokale navnet på veien etter OL 94. Vel nede i sentrum, venter 6 km oppover til Røyslimoen og hjem. Her sykler jeg langs bilveien hele strekka. Og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg bryr meg fryktelig om de bilene som suser forbi. Jeg tenker at nå er det viktig og se veldig sprek ut. For min del er det en irriterende sammenheng med:  hvor dårligere form jeg er, jo mere bryr jeg meg om de fordømte bilene. Utover sesongen, driter jeg i det. Lillehammer er en liten by og sjansen for at det kjører forbi kjentfolk er enormt stor. Da er det flaut å henge over styret på en sykkel som går i 3 km/t i sikk sakk, eller enda værre, gå av sykkelen og trille. Nå på starten av sesongen hvor vinteren har bestått av å ligge på sofaen og spist mat, så er Sjusjøveien fra sentrum og opp noe som må beseires hvert år. Og hvis man MÅ stoppe, er trikset å få det til å se ut som en naturlig stopp. Man kan ta en drikkestopp og fremdeles se sprek ut. Trikset er å stå oppreist med en fot fremdeles klikket til pedalen og ikke henge over sykkelen. De inne i bilene hører ikke at man er så andpusten at det kommer ulyder fra lungene når man står der. Stå slik til man har kontroll på pulsen igjen, så kaster man seg på neste etappe. På min tur oppover, ble det 2 slike fancy drikkestopp på dagens økt. Alikevel merker man de små små skrittene i riktig retning allerede på den 4.turen. Blodsmaken er ikke så inntens, hodepinen holder seg unna og lårene klarer å ligge rett under melkesyre nivå over litt lengre tid. Jeg skal holde meg til "småturer" denne uken, for å tilvenne kroppen dette sjokket jeg utsetter den for hver vår. For å ikke snakke om "Lille-Siv" som får bra med juling av sykkelsetet. Hun føles som ETT STORT blåmerke. Jeg skal prøve meg på den første langturen til helgen. Gleder meg til denne forbanna kneika er over, men med 70% motivasjon og 200% stahet, når man målene sine her i livet :-)