Mitt lille land - Min 22.juli

22.juli 2011, hadde siden april samme år stått uthevet i kalenderen min som en viktig dag. Dette var datoen hvor pappaen til Tonje skulle gifte seg med sin Mari i Nordseter Fjellkirke. Vi var mange som hadde sett frem til denne dagen og ikke minst Tonje. Hun skulle blant annet lese teksten i kirka og holde tale til sin kjære pappa på den store dagen- en tale hun hadde jobbet lenge og grundig med i forkant. Oppspilte og spente kjørte vi stivpyntet oppover til Nordseter, klare for vielse. Lykkelig uvitend om hvilket kaos av kontrastfylte følelser denne dagen skulle bringe. Tonje hadde vært hos frisøren kl 09.00 for å få satt opp håret og hun måtte ta i bruk 2 av sine konfirmasjonsgaver på forskudd for å være perfekt pyntet til anledningen. Ny bunad med tilhørende nytt bunadssølv.

        

Det var en stemningsfull, rørende og intim vielse. Ett strålende vakkert brudepar ble viet og det kraftige regnværet som ustanselig skyldte ned fra himmelen, satte en slags trolsk stemning over det hele. Etter kirka, kjørte Tonje og jeg hemover for å skifte fra bunad til kjole som skulle være klesplagget under middagen. Selv skulle jeg ikke delta på middagen, så jeg kjørte Tonje til bryllupslokalet, før jeg returnerte hjemover igjen.

                             

I bilen, står radioen på som den alltid gjør. Jeg vet ikke helt hva som fenger oppmerksomheten min mest, men jeg husker jeg skrudde på volumknappen, fordi stemmen til reporteren er det noe helt "rart" med. Jeg legger merke til en innbitt, små hysterisk, hyperventielerende stemme som er helt ute av den professjonelle rammen for en reporter og hun sier: "det ligger folk strødd, jeg vet ikke om de er døde eller slått i bakken av trykket- dette synet er helt forferdelig" Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte der og da, men jeg vet at jeg ikke skjønte at det dreide seg om Oslo og Norge. Vel inne i stua mi, skrur jeg på tv´n, og DER datt jeg ned i sofaen, helt paralysert, og DER ble jeg sittende i 2 døgn. Mens nyhetene rullet over skjermen, og omfanget begynte å tegne seg sterkere både med regjeringskvartalet og etterhvert Utøya, sendte jeg stadige tanker til det lykkelige brudeparet oppe på Nordseter. Var de lykkelige uvitende over hva som utspandt seg, eller hadde de fått det med seg? Det føltes så urettferdig at disse fine menneskene skulle få denne hendelsen på bryllupsdagen sin.

Utover ettermiddagen/kvelden, kjente jeg det ble mer og mer tyngende å sitte hjemme alene og se nyhetene i ensomhet. En tung klo satte seg som ett slags jerngrep i kroppen min og jeg ble fylt med en enorm sorg. Jeg reiste ned til mamma og pappa og satt sammen med de noen timer. Det føltes godt. Jeg kan ikke huske vi snakket så mye, men det var heller ikke så viktig. Vi var sammen. Utpå kvelden/natta måtte jeg reise hjem til meg selv, for jeg visste ikke når Tonje kom hjem. Kl 02.30 kommer hun fra bryllupsfest med hjerter i øynene og er i ett strålende godt humør, noe som der og da gjør meg sint. Det levende smilet hennes og gløden i ansiktet står i så sterk kontrast med de følelsene jeg sitter med i kroppen og de inntrykk hodet mitt er overfylt med, at jeg må konsentrere meg ordentlig for å imøtekomme henne. Hun hadde fått med seg at det hadde "sprengt en bombe eller no sånt", men ikke noe mer. Hun var naturlig nok opptatt av å fortelle alt fra bryllupet. Talen hun hadde holdt, pappa som gråt, gavene, kjolene osv. Jeg hørte på henne så godt jeg kunne, men hodet mitt var ett helt annet sted. Før hun skulle legge seg informerer jeg henne kort på det som hadde skjedd, men prøvde å ikke ta fra henne den gode fine dagen hun hadde opplevd. Hun var nok like lite motaklig for min informasjon som jeg var for hennes. Denne dagen, hadde vi fylt hodene våre og kroppen vår med TOTALT forskjellige hendelser. Blandet med følelser som stod fullstendig i motpol for hverandre. Heldigvis legger hun seg ganske med en gang, mens jeg blir sittende natta igjennom med nyhetene og noen venner på nettet. Hele hodet og hele kroppen min har gått inn i en boble jeg ikke kommer ut av, blandet med et engasjement som vokste inni meg.



Fra jeg kom hjem den ettermiddagen og skrudde på tv´n, satt jeg stort sett med laptopen på fanget, pålogget på Facebook og fulgte nyhetene. Forholdsvis kort tid etter bomben går av i regjeringskvartalet, kommer konklusjoner og meninger frem, spesielt på Facebook. Det meste er stauser som prøver og sette ord på sjokk og vanntro, mens noen konkluderer med terror ganske raskt. SÅ kommer hatet......det er mye stygt som kommer frem hos enkelte, og det var det som bygde opp mitt engasjement. Klart jeg hadde mine tanker selv der jeg satt, men for meg er det så langt mellom hva man tenker og hva man setter på trykk i full offentlighet. Så det var en enorm lettelse som gikk igjennom kroppen, når det i løpet av natta ble publisert at det dreide seg om en etninsk nordmann. Umiddelbart etterpå kom skammen. Lettelse? Her var vi vitne til den værste handlingen utført på norsk jord etter 2.verdenskrig, omfanget var vi ikke klar over på det tidspunktet, men det begynte og tegne seg ett ganske stygt bildet i løpet av natta. Kl 03.30, natt til 23.juli,  gikk politiet ut med 86 døde på Utøya og 7 i regjeringskvartalet. DA kan man ikke sitte i egen stue og føle lettelse, om det så dreier seg om en etninsk nordmann eller hva som helst som sto bak.

Det er ikke så lett å beskrive hva som skjer med meg når slike type nyheter gror seg fast i hodet og kroppen. Men jeg klarer IKKE å løsrive meg fra det. Jeg blir sittende i timesvis og se reprise på reprise, de samme bildene om igjen og om igjen, gjentakelse på gjentakelse før det kommer noe nytt. Og jeg blir ikke lei. Følelsene mine blir like opprevet hver gang og jeg blir nesten paralysert av det jeg ser og jeg sitter med en konstant frysningsgys i kroppen og en stor klump i halsen som gjør seg til kjenne hver gang man trekker pusetn ned i magen. Det gjør fysisk vondt i hodet og hele meg er bare trist. Alikevel sitter jeg der, og lar meg selv bli spist opp av nyhetene. Samme opplevelsen har jeg hatt 2 ganger tidligere. Det var 11.september- World Trade Center- 2001 og Tsunamien-jula 2004. Det er som om hodet og kroppen ikke får nok. Akkuratt som om jeg venter på at det på ett tidspunkt skal dukke opp en nyhet om at det hele ikke har funnet sted alikevel. Heldigvis reiste jeg denne sommeren på ferie til Kroatia den 25.juli, og fikk det hele på avstand og dermed kunne koble det hele litt ut. Jeg fulgte med på nettet der nede, men i mye mindre omfang enn hvis jeg hadde vært hjemme.

Så litt om mine tanker rundt gjerningsmannen bak det hele. Anders Behring Breivik. Når jeg satt i stua og tok inn tv bildene fra Oslo´s gater, som var blitt omgjort til en krigssti, og når de første bildene fra Utøya ble publisert med hvite likposer langs vannkanten, tegnet jeg meg ett bilde i hodet av en fullstendig gal mann. Jeg så for meg ett monster med ett ustelt hår til alle kanter og med ville øyne.  TV2 er de første som publiserer bildene fra Facebook profilen hans. På tv skjermen dukker det opp bilder av en helt ordinær mann i gata. Når jeg så på bildene av han og satte de opp mot de handlingene som nettopp var blitt utført, var det nesten vanskelig og sette = tegn mellom det. Så kom spørsmålene. Hva er det som får ett menneske til å bli så fullestendig gal? Hva var motivet? Hva har gått galt i livet hans, hvordan får slike handlinger grobunn i en menneskekropp osv. Jeg hadde ikke svaret. Noe som førte til at jeg ville finne ut av det. Dette var også årsaken til at jeg leste meg igjennom ett 1500 siders manifest som han hadde skrevet og publiserte det på nett rett før angrpene. Det var til dels langtrekkelig lesning, noe var greit nok, noe var informativt og noe ble rett og slett helt uinteressant. Men de siste 3-400 sidene hvor han gjør ett detaljert intervju med seg selv i 3.person og der han fører en slags logg eller dagboksnotater dag for dag de siste 85 dagene frem mot angrepene, var en vanvittig lesing. Jeg leste den siste biten i ett jafs, og ble sittende etterpå med en tomhetsfølelse i kroppen. Det er det nærmeste jeg klarer og beskrive det. Det er en beretning hvor man får ta del oppe i hodet til en mann som detaljert jobber systematisk med og lage en bombe på nesten 1 tonn. Oppskriften og fremgangsmåten blandet med hans egne tanker, utfordringer og hendelser i hele prosessen blir servert rett i fanget på leseren. For meg var dette en sterk kost, men veldig typisk meg å hive meg frivillig over en sånn type lesing. En slags desperat leting etter noen svar, så kommer det noen få svar og noen antakelser, men det er ikke de svarene jeg vil høre, jeg klarer ikke fordøye svarene og begynner dermed og konkludere selv.  Og jeg erfarer at ordboka ikke strekker til nå jeg skal sette ord på hva slags mann dette dreier seg om. 

I disse dager har rettsaken etter 22.juli startet i Oslo Tinghus. Tankene og mange av følelsene fra i sommer er rett tilbake i meg. Det har vært mye spenning og diskusjoner knyttet til rettsaken. Hva skal kringkastes og ikke, er det nødvendig og bruke 10 uker på en sak hvor skyldspørsmålet allerede er avklart, er han tilregnelig eller ikke og ikke minst, hva blir det strafferettslige utfallet? Jeg tror vi vil få noen svar, men langt i fra alle. Uansett er denne rettsaken NØDVENDIG. Vi skal følge en mann som rettferdiggjør drapene han har begått, en som ikke vil vise noen form for anger, en som beklager at han ikke drepte flere og en som vil gi oss detaljer som kanskje ikke vil tåle dagens lys. Han vil totalt blottet for anger, fortelle retten disse handlingene med en ro og med en flat kontrollert tone som kanskje ingen av oss vil klare og ta innover seg. Hans forsvarer Geir Lippestad har advart oss og vi bør ta hans ord på alvor. I lys av sakens groteske innhold, kjenner jeg en stolthet over at vi tross alt har ett system, en rettsstat og ett demokrati og en tradisjon i landet vårt som er evnet til å ta denne saken og håndtere dette i en rettsal og det vil komme en dom ut i andre enden.

Med dette tilbakeblikket på MIN 22.juli, vet jeg at denne datoen for alltid vil bli en merkedag på kalenderen, og for meg kommer det til å være en merkedag for KJÆRLIGHETEN

Opp i røyk

Hvis jeg hadde fått leve livet mitt en gang til med den erfaringen jeg sitter med i dag, er det sikkert mange ting jeg hadde gjort anderledes og en haug av ting jeg hadde latt være å gjøre. Slik tenker nok de fleste av oss. Jeg er nok ingen unntak, men hvis jeg setter meg ned og virkelig tenker over de 35 årene som har gått, så er det faktisk ganske lite jeg ville ha forandret på. Men en ting er bombe sikkert: Jeg hadde ALDRI begynt å røyke!!!!!



13 år var første gangen jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å røyke. Jeg husker vi var 3 stk som tok en røyk av faren til en av oss og stakk til skogs for å prøve. Vi hostet så tårene spruta, ble kjempe kvalme og brakk oss og ble så svimle at vi lå rett ut i skauen med beina opp etter ett tre, for det hadde vi hørt hjalp på svimmelheten. Til tross for denne "hyggelige" debuten, fortsatte jeg å prøve og prøve, hostet meg igjennom titalls av trekk og led meg igjennom helt til jeg fikk det til- FOR røyke SKULLE JEG. Det er helt utrolig å tenke på. Hadde jeg blitt presentert for en ny matrett som hadde gitt meg samme opplevelsen, hadde jeg ALDRI rørt det igjen. Jeg kan heller ikke komme på noe annet jeg har jobba så hardt for å tvinge meg selv til å like. Røyker ble jeg- til de grader også. Jeg røkte fra 15-20 sigaretter om dagen fra jeg var ca 15 år. Hadde ett kort opphold mens jeg gikk gravid, men begynte igjen forholdsvis tidlig etter Tonje var født. Jeg husker til og med at jeg gikk med tanker at jeg gledet meg til å ikke være gravid lengre, så jeg kunne røyke igjen.

Økonomisk er det heller ingen gevinst å være en røyker. Men det rare er at uansett hvor mye blakk jeg har vært og hvor lite penger jeg har hatt å rutte med, så har jeg alltid klart å skrape sammen penger til en pakke røyk. Når jeg tenker tilbake, så vet jeg at det har vært mye rare prioriteringer oppgjennom, men der og da, har det i hodet mitt vært helt logisk og fornuftig å droppe bensin på bilen, for å kjøpe røyk, legge fra seg kjøttdeigen i butikken for og heller kjøpe røyk, la alle lysestakene i leiligheten stå uten lys, så en får kjøpt røyk, legge til sides regninger for å skaffe seg røyk, kjøpe first price kneipp brød, så en har råd til røyk osv.



Alle som røyker- ønsker på ett tidspunkt å slutte. Og der var jeg også mange ganger, men det ble bare med tanken og praten. Første gang jeg tok det til seriøs vurdering, er når røykeloven ble vedtatt i januar 2004. Landets befolkning skulle få ett halvt år på og forbrede oss, så loven skulle tre i kraft 1.juni 2004. Den gangen var jeg medeier i en nattklubb på Lillehammer og hadde flere utfordringer enn min egen avhengighet i forbindelse med røykeloven som skulle komme. Jeg klarte ikke helt å se for meg tilværelsen nede på nattklubben hvor ingen skulle røyke og jeg grudde meg skikkelig til det. De første tankene om å slutte når røykeloven skulle tre i kraft kom i denne perioden. Jeg sa det ikke til noen andre enn meg selv og nevnte det til min daværende samboer etterhvert. Ettersom ukene og måndene gikk, kjente jeg at motivasjonen for å slutte mobiliserte seg mer og mer i hodet mitt. Staheten for å kunne klare det begynte å slå rot.



1.juni 2004 var personalet som jobbet på nattklubben jeg drev på personaltur med danskebåten. Vi alle var på en god snurr, inkludert meg, så jeg glemte helt at det var 1.juni. Dagen etter kom jeg på det og tenkte bare: faen- jaja, det ble visst ingen røykestopp på meg. Duret ned i taxfree butikken og kjøpte en kartong røyk og gnagde ikke mere over det. I bilen hjem til Lillehammer kom fyllesjuka snikende. Jeg ble ordentlig dårlig med oppkast og full pakke. Vel hjemme til sofaen, sov jeg sikkert ett døgn etterpå. Når jeg  våknet langt ut i 3.juni en gang, begynte jeg å tenke over at jeg ikke hadde røkt siden jeg stod på dekk og så på danskebåten legge i havn i Oslo. Det var over ett døgn siden. Der og da gikk det en faen i meg om at nå skulle jeg se hvor lenge det det skulle gå før jeg tok meg en røyk..............DET GIKK 4 ÅR. Der og da sluttet jeg brått og brutalt med 216 sigaretter og en storrøyker av en samboer i hus :-)

Sommeren 2008 går jeg på en sprekk!!!! Det starter med ETT TREKK!!!! Det er en sval og fin sommerkveld, grillmat, vin osv og jeg får SÅ lyst på ett trekk og tar det. På det ene trekket demper røyksuget seg og jeg tenker ikke mere på det resten av kvelden- og DER lurer jeg meg selv. Tanken som kommer er: Hmmmm.....jøss, hvis jeg får lyst på røyk, så er det bare å ta ETT trekk, så gir det seg. Problemet er at det lysten på røyk og det ENE trekket kom hver gang jeg så noen røyke etterpå. Jeg stakk hodet mitt frem for å få ett trekk hver gang noen rundt meg tok seg en røyk og jeg kjente ganske raskt at dette ble fryktelig irriterende for folk. Så da var det bedre å ta en egen røyk som jeg kunne ha over lengre tid. Røyke-sneipe, røyke-sneipe osv. Slik holdt jeg på, samtidig som jeg innbilte meg at jeg ikke hadde startet igjen. Jeg sto sammen med folk og røyka som ett damplokmotiv og sa: "Jeg har ikke begynt igjen asså" Dessuten kjøpte jeg bare 10 pakninger. Da hadde jeg liksom ikke begynt sånn på ordentlig. At jeg etter kort tid måtte kjøpe to 10 pakninger i løpet av en dag, forandret ikke tanken min på at jeg IKKE hadde sprekt. DEN erkjennelsen at jeg hadde prestert å begynne å røyke igjen etter 4 ÅRS opphold, klarte jeg bare ikke å ta til meg. Jeg fornektet det i sikkert ett halvt år. Det var flaut, det var skamfult og ett vanvittig nederlag for min egen del. Det å komme til egne foreldre og avsløre at man hadde begynt igjen i en alder av 32 år, var ti ganger værre enn å bli tatt på færsken som 14 åring. Den gangen kunne man skylde på dum og uviten. Som 32 åring kan man ikke lene seg på noe som helst anna enn tjukk i hue.

Høsten 2010, er det ei venninne som forteller at hun har bestemt seg for å starte på Champix tabeletter for prøve å slutte å røyke og spør om jeg vil bli med på det. Spørsmålet kommer så brått på meg, så første reaksjonen ble ett hysterisk: NAAAAIIII. Men så begynte jeg å tygge litt på det alikevel. Jeg tenket at hvis hun skulle klare å slutte nå, så vil jeg sannsynligvis bli kjempe misundelig og sinna på meg selv, fordi jeg fikk tilbudet om å bli med. Jeg ville i første omgang ikke begynne på Champix tabeletter, fordi jeg hadde bevist for meg selv en gang før at jeg klarte å slutte uten hjelpemidler eller andre dubbeditter  som snus, nikotin plaster,tyggis eller røykeslutt tabeletter. Vi avtalte en dato en mnd frem i tid som skulle være røykestopp dagen. Igjen gikk jeg inn i en periode med oppsyking, mental forbredelse, mobilisering av krefter og etablering av en stahet i hodet. 2.oktober 2010 kom- og en ny runde med røykeslutt var i gang.

I dag 12.april 2012, sitter jeg her som en ikke røyker og kjenner at hverdagen er MYE bedre uten røyk. Alikevel er det små episoder som kommer snikende og som er årsaken til at jeg vil blogge om dette. Jeg tenker ikke på røyk daglig lengre og det er helt ute fra hverdagen min, men alikevel dukker det opp små øyeblikk i ny og ned hvor jeg savner det. For jammen er det mye kos forbundet med en røyk og kaffe, røyk og alkohol, røyk og en god samtale, røyk og samling av kaotiske tanker. Siden 2.oktober 2012 har jeg tatt 4-5 trekk. Alle er i forbindelse med koselige sosiale settinger. Seneste var på nå på påskeaften. Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, er ikke smaken noe og juble for, men det er noe eget med det lille rykket man får i halsen når man trekker det ned. Iriiterende behagelig. Pluss at ett lite trekk, skal forplante seg så til de grader i hodet etterpå. Jeg må rett og slett ignorere at jeg tok noen trekk for og ikke tenke for mye på det dagene etter. Alikevel føler jeg meg trygg på at jeg ikke sprekker igjen. Men det er frustrerende at lysten på røyk aldri slipper helt taket i kroppen uansett hvor lang tid det går uten at man røyker. Jeg har ett drømmebildet i hodet mitt av meg selv som gammel dame. Etter endt arbeidsliv, skal jeg lene meg tilbake på sydenverandaen min, mens vinteren hærjer i Norge,  nyte tilværelsen med portvin i glasset og jeg skal røyke :-)

Litt påskeferie

Etter dagvakt i går syklet jeg en runde på 2,7 mil før jeg slengte meg på feriebølgen. Det var en tung start på sykkelturen. Etter 200 meter skjønner jeg at noe ikke er som det skal. Det var liksom ikke måte på hvor trått det gikk. Etter en liten sjekk, oppdager jeg at ventilen ikke er helt skrudd igjen på bakdekket, så det hadde sivet ut en del luft. 7 km til nærmeste bensinstasjon eller snu? Sta beistet fortsatte til bensinstasjonen i Follebu. Der fikk jeg god hjelp av betjeningen, så jeg kunne fortsette oppover mot Øverbygda. Etter 7 km med nesten flatt bakdekk, gikk det lekende lett med resten av runden. Det føltes deilig å ta påskeferie etter endt tur. 

Tonje og Buster i lek

På turen hjem, stoppet jeg og plukket med meg Buster som ville feire påske sammen med Tonje og meg. Buster er en 7 år gammel Cocker spaniel som kom inn i familien i 2005. Han er i dag en ekte skilsmissehund som bor hos Jarle mesteparten av tiden, men kommer på besøk til oss med jevne mellomrom. Viktig med gode omsorgsordninger også for dyrene :-) Følelsesmessig er jeg veldig knyttet til han og omtaler meg som mammaen hans. Jeg tror det er hundens evne til å utvikle sin egen personlighet som gjør at vi blir så knyttet til dem. Buster bodde i leiligheten jeg nå bor i de 3 første leveårene sine. Og han hadde sine ritualer, faste plasser og vaner her. De har han beholdt. Uansett hvor lang tid det eventuelt gåt mellom hver gang han er her, finner han igjen plassen sin, vet hvor mat skåla skal stå, hvor halsbåndet ligger, hvor lekene hans er og hvor han skal sove. Han har fast befaringsrunde i hagen og tisser på de samme plassene hver gang. Det er veldig godt selvskap når han er her og han dilter etter meg rundt i leiligheten. Flytter jeg meg en cm, flytter han seg en cm. Han viser meg stor tillit og han vet hva reglene er. Tonje er også stærkt knyttet til Buster og koser seg veldig mye når han er her.

Det var ikke bare Buster og Tonje som kom hjem på påskeferie, men søsteren min og svogeren min la påsken til Lillehammer i år. De camper hos mamma og pappa. Tonje og jeg var innom de og hilste på i gårkveld. Søsteren min er gravid i 7. mnd, så det ble naturlig nok en del baby prat. Dette er hennes første barn som er ventet sin ankomst i slutten av mai. Det er liksom ingen mellomting med oss søstrene. Jeg får barn før jeg omtrent er kjønnsmoden og søster får sin første 2 år før hun runder 40. Ganske komisk, men gud som jeg gleder meg til å innta tittelen "Tante Siv" Nå skal resten av påska nytes med god mat, seine kvelder, familie, venner og det tradisjonelle påskeaftenparty med venner fra barn-og ungdommsåra. Og det hele skal avsluttes med fotballkamp 2.påskedag hvor Sogndal kommer til Lerkendal. Ha en riktig God Påske alle sammen

Og slik går nå dagan

Da har Tonje tatt påskeferie sammen med pappaen sin, mens jeg skal jobbe og holde samfunnet i gang til t.o.m skjærtorsdag. Jeg fikk mms fra henne tidligere i dag med teksten "livet er hææææææærlig". Kjempekoselig bilde av to fine søsken som koser seg på sofaen. Vanskelig å si hvem av dem som koser seg mest her, men en gjensidig trygghet og ro ser man fra dem begge og jeg blir varm i kroppen av å se på dem.

I helgen tok jeg min første "langtur" på sykkelen. En fast runde jeg har på 3,3 mil. Den går fra Røyslimoen, opp til Lysløypa, inn til Lysgårdsbakken, ut på Nordseterveien, opp og inn Sjøsetervegen til Mesnalia og nedover hjem til Røyslimoen. For meg er dette en lang nok tur som gir meg varierende trening. To bratte stigninger, lange rettstrekker som aldri tar slutt og bratte nok utforkjøringer for meg. Jeg tok den på lørdag ettermiddag etter å ha vært på Plantasjen og kjøpt litt planter til påske. Mens jeg satte plantene i potter ute her, tror jeg at jeg revurderte sykkelturen 3-4 ganger. Det har kommet en kjei vind, som har lagt seg over Lillehammer omegn de siste dagene, og det passer dårlig for meg, som befinner meg i startsgropa for å motivere meg for jevn trening ute i det fri. Og det var ikke bare terrenget som var variert på sykkelturen, været viste seg også fra sine ulike sidene. Tilsynelatende var det blå himmel med sol, men det danset snøfnugg i lufta blandet med 5 s/m vind og en temperatur på 2 grader. Jeg ble både kald og varm om hverandre, men kom meg rundt, og var akkuratt passe blid når jeg kom hjem til låst dør og ingen hjemme. Tonje hadde reist på butikken og punktlig fulgt reglene med å låse døra når hun går ut fra heimen. Heldigvis dukket hun opp etter 10 minutter.  Med en god og sliten følelse i kroppen inntok jeg resten av lørdagskvelden i sofaen med masse mat og god samvittighet. Earth Hour ble markert i stua vår fra 20.30-21.30

Søndag hadde jeg hviledag fra trening, det gikk VELDIG greit :-) Jeg jobbet en ekstravakt på dagen, og viet hele ettermiddag/kveld til fotball på tv. Og stemningen i stua var stor når Rosenborg berget poeng mot Lillestrøm på overtid av overtiden. 

I dag hadde jeg og ei venninne avtalt å gå løs på trappetrinnene i Lysgårdsbakken, noe vi har gjort hver vår/sommer de siste 3 årene. Vi går alle trappetrinnene fra bunn av bakken og helt til topps. En pine for lårmusklene og en kjempe boost for pusten. Når jeg skal trene sammen med noen, leter jeg ikke etter unskyldningene for å slippe unna på samme måten som når det bare er meg selv. Jeg føler det mere forpliktende når jeg har en avtale med noen. Eneste jeg gikk og tenkte på i løpet av arbeidsdagen, var at jeg grudde meg, for jeg vet det kommer til å bli sinnsykt vondt ett stykke opp i bakken der- og jeg fikk rett!!!! Første etappe er unnarennet, der stiger trinnene jevnt og uansett hvor rolig man starter opp, går pulsen rett i været og melkesyra sprenger seg nesten ut av låra. Målet er selvfølgelig å ta unnarennet i ett jafs uten pause, men i dag måtte jeg ta en 10 sekunder midt i. Neste etappe er opp langs hopptårnet til den lille bakken, den er kortere enn unnarennet, men lang nok til at pulsen kommer opp igjen på max. På toppen der, stod vi til pulsen kommer seg til "pratenivå", før det avsluttes med 3 "lettere" trapper som jogges til topps med små korte stopp innimellom. Det hele ble en pine, slik jeg hadde sett for meg, men følelsen er vanvittig god etterpå. Kjenner nå i kveld at låra vil bli støle og vonde i morgen, og gangen trolig vil bli litt snål utover dagen, før det kommer seg igjen. Alt man frivillig skal utsette seg for!!!!!  Tidlig 40 års krisa????? Neeesjjjjjj ;-)