Og slik går nå dagan

Da har Tonje tatt påskeferie sammen med pappaen sin, mens jeg skal jobbe og holde samfunnet i gang til t.o.m skjærtorsdag. Jeg fikk mms fra henne tidligere i dag med teksten "livet er hææææææærlig". Kjempekoselig bilde av to fine søsken som koser seg på sofaen. Vanskelig å si hvem av dem som koser seg mest her, men en gjensidig trygghet og ro ser man fra dem begge og jeg blir varm i kroppen av å se på dem.

I helgen tok jeg min første "langtur" på sykkelen. En fast runde jeg har på 3,3 mil. Den går fra Røyslimoen, opp til Lysløypa, inn til Lysgårdsbakken, ut på Nordseterveien, opp og inn Sjøsetervegen til Mesnalia og nedover hjem til Røyslimoen. For meg er dette en lang nok tur som gir meg varierende trening. To bratte stigninger, lange rettstrekker som aldri tar slutt og bratte nok utforkjøringer for meg. Jeg tok den på lørdag ettermiddag etter å ha vært på Plantasjen og kjøpt litt planter til påske. Mens jeg satte plantene i potter ute her, tror jeg at jeg revurderte sykkelturen 3-4 ganger. Det har kommet en kjei vind, som har lagt seg over Lillehammer omegn de siste dagene, og det passer dårlig for meg, som befinner meg i startsgropa for å motivere meg for jevn trening ute i det fri. Og det var ikke bare terrenget som var variert på sykkelturen, været viste seg også fra sine ulike sidene. Tilsynelatende var det blå himmel med sol, men det danset snøfnugg i lufta blandet med 5 s/m vind og en temperatur på 2 grader. Jeg ble både kald og varm om hverandre, men kom meg rundt, og var akkuratt passe blid når jeg kom hjem til låst dør og ingen hjemme. Tonje hadde reist på butikken og punktlig fulgt reglene med å låse døra når hun går ut fra heimen. Heldigvis dukket hun opp etter 10 minutter.  Med en god og sliten følelse i kroppen inntok jeg resten av lørdagskvelden i sofaen med masse mat og god samvittighet. Earth Hour ble markert i stua vår fra 20.30-21.30

Søndag hadde jeg hviledag fra trening, det gikk VELDIG greit :-) Jeg jobbet en ekstravakt på dagen, og viet hele ettermiddag/kveld til fotball på tv. Og stemningen i stua var stor når Rosenborg berget poeng mot Lillestrøm på overtid av overtiden. 

I dag hadde jeg og ei venninne avtalt å gå løs på trappetrinnene i Lysgårdsbakken, noe vi har gjort hver vår/sommer de siste 3 årene. Vi går alle trappetrinnene fra bunn av bakken og helt til topps. En pine for lårmusklene og en kjempe boost for pusten. Når jeg skal trene sammen med noen, leter jeg ikke etter unskyldningene for å slippe unna på samme måten som når det bare er meg selv. Jeg føler det mere forpliktende når jeg har en avtale med noen. Eneste jeg gikk og tenkte på i løpet av arbeidsdagen, var at jeg grudde meg, for jeg vet det kommer til å bli sinnsykt vondt ett stykke opp i bakken der- og jeg fikk rett!!!! Første etappe er unnarennet, der stiger trinnene jevnt og uansett hvor rolig man starter opp, går pulsen rett i været og melkesyra sprenger seg nesten ut av låra. Målet er selvfølgelig å ta unnarennet i ett jafs uten pause, men i dag måtte jeg ta en 10 sekunder midt i. Neste etappe er opp langs hopptårnet til den lille bakken, den er kortere enn unnarennet, men lang nok til at pulsen kommer opp igjen på max. På toppen der, stod vi til pulsen kommer seg til "pratenivå", før det avsluttes med 3 "lettere" trapper som jogges til topps med små korte stopp innimellom. Det hele ble en pine, slik jeg hadde sett for meg, men følelsen er vanvittig god etterpå. Kjenner nå i kveld at låra vil bli støle og vonde i morgen, og gangen trolig vil bli litt snål utover dagen, før det kommer seg igjen. Alt man frivillig skal utsette seg for!!!!!  Tidlig 40 års krisa????? Neeesjjjjjj ;-)