13 år var første gangen jeg bestemte meg for at jeg ville prøve å røyke. Jeg husker vi var 3 stk som tok en røyk av faren til en av oss og stakk til skogs for å prøve. Vi hostet så tårene spruta, ble kjempe kvalme og brakk oss og ble så svimle at vi lå rett ut i skauen med beina opp etter ett tre, for det hadde vi hørt hjalp på svimmelheten. Til tross for denne "hyggelige" debuten, fortsatte jeg å prøve og prøve, hostet meg igjennom titalls av trekk og led meg igjennom helt til jeg fikk det til- FOR røyke SKULLE JEG. Det er helt utrolig å tenke på. Hadde jeg blitt presentert for en ny matrett som hadde gitt meg samme opplevelsen, hadde jeg ALDRI rørt det igjen. Jeg kan heller ikke komme på noe annet jeg har jobba så hardt for å tvinge meg selv til å like. Røyker ble jeg- til de grader også. Jeg røkte fra 15-20 sigaretter om dagen fra jeg var ca 15 år. Hadde ett kort opphold mens jeg gikk gravid, men begynte igjen forholdsvis tidlig etter Tonje var født. Jeg husker til og med at jeg gikk med tanker at jeg gledet meg til å ikke være gravid lengre, så jeg kunne røyke igjen.
Økonomisk er det heller ingen gevinst å være en røyker. Men det rare er at uansett hvor mye blakk jeg har vært og hvor lite penger jeg har hatt å rutte med, så har jeg alltid klart å skrape sammen penger til en pakke røyk. Når jeg tenker tilbake, så vet jeg at det har vært mye rare prioriteringer oppgjennom, men der og da, har det i hodet mitt vært helt logisk og fornuftig å droppe bensin på bilen, for å kjøpe røyk, legge fra seg kjøttdeigen i butikken for og heller kjøpe røyk, la alle lysestakene i leiligheten stå uten lys, så en får kjøpt røyk, legge til sides regninger for å skaffe seg røyk, kjøpe first price kneipp brød, så en har råd til røyk osv.
Alle som røyker- ønsker på ett tidspunkt å slutte. Og der var jeg også mange ganger, men det ble bare med tanken og praten. Første gang jeg tok det til seriøs vurdering, er når røykeloven ble vedtatt i januar 2004. Landets befolkning skulle få ett halvt år på og forbrede oss, så loven skulle tre i kraft 1.juni 2004. Den gangen var jeg medeier i en nattklubb på Lillehammer og hadde flere utfordringer enn min egen avhengighet i forbindelse med røykeloven som skulle komme. Jeg klarte ikke helt å se for meg tilværelsen nede på nattklubben hvor ingen skulle røyke og jeg grudde meg skikkelig til det. De første tankene om å slutte når røykeloven skulle tre i kraft kom i denne perioden. Jeg sa det ikke til noen andre enn meg selv og nevnte det til min daværende samboer etterhvert. Ettersom ukene og måndene gikk, kjente jeg at motivasjonen for å slutte mobiliserte seg mer og mer i hodet mitt. Staheten for å kunne klare det begynte å slå rot.
1.juni 2004 var personalet som jobbet på nattklubben jeg drev på personaltur med danskebåten. Vi alle var på en god snurr, inkludert meg, så jeg glemte helt at det var 1.juni. Dagen etter kom jeg på det og tenkte bare: faen- jaja, det ble visst ingen røykestopp på meg. Duret ned i taxfree butikken og kjøpte en kartong røyk og gnagde ikke mere over det. I bilen hjem til Lillehammer kom fyllesjuka snikende. Jeg ble ordentlig dårlig med oppkast og full pakke. Vel hjemme til sofaen, sov jeg sikkert ett døgn etterpå. Når jeg våknet langt ut i 3.juni en gang, begynte jeg å tenke over at jeg ikke hadde røkt siden jeg stod på dekk og så på danskebåten legge i havn i Oslo. Det var over ett døgn siden. Der og da gikk det en faen i meg om at nå skulle jeg se hvor lenge det det skulle gå før jeg tok meg en røyk..............DET GIKK 4 ÅR. Der og da sluttet jeg brått og brutalt med 216 sigaretter og en storrøyker av en samboer i hus :-)
Sommeren 2008 går jeg på en sprekk!!!! Det starter med ETT TREKK!!!! Det er en sval og fin sommerkveld, grillmat, vin osv og jeg får SÅ lyst på ett trekk og tar det. På det ene trekket demper røyksuget seg og jeg tenker ikke mere på det resten av kvelden- og DER lurer jeg meg selv. Tanken som kommer er: Hmmmm.....jøss, hvis jeg får lyst på røyk, så er det bare å ta ETT trekk, så gir det seg. Problemet er at det lysten på røyk og det ENE trekket kom hver gang jeg så noen røyke etterpå. Jeg stakk hodet mitt frem for å få ett trekk hver gang noen rundt meg tok seg en røyk og jeg kjente ganske raskt at dette ble fryktelig irriterende for folk. Så da var det bedre å ta en egen røyk som jeg kunne ha over lengre tid. Røyke-sneipe, røyke-sneipe osv. Slik holdt jeg på, samtidig som jeg innbilte meg at jeg ikke hadde startet igjen. Jeg sto sammen med folk og røyka som ett damplokmotiv og sa: "Jeg har ikke begynt igjen asså" Dessuten kjøpte jeg bare 10 pakninger. Da hadde jeg liksom ikke begynt sånn på ordentlig. At jeg etter kort tid måtte kjøpe to 10 pakninger i løpet av en dag, forandret ikke tanken min på at jeg IKKE hadde sprekt. DEN erkjennelsen at jeg hadde prestert å begynne å røyke igjen etter 4 ÅRS opphold, klarte jeg bare ikke å ta til meg. Jeg fornektet det i sikkert ett halvt år. Det var flaut, det var skamfult og ett vanvittig nederlag for min egen del. Det å komme til egne foreldre og avsløre at man hadde begynt igjen i en alder av 32 år, var ti ganger værre enn å bli tatt på færsken som 14 åring. Den gangen kunne man skylde på dum og uviten. Som 32 åring kan man ikke lene seg på noe som helst anna enn tjukk i hue.
Høsten 2010, er det ei venninne som forteller at hun har bestemt seg for å starte på Champix tabeletter for prøve å slutte å røyke og spør om jeg vil bli med på det. Spørsmålet kommer så brått på meg, så første reaksjonen ble ett hysterisk: NAAAAIIII. Men så begynte jeg å tygge litt på det alikevel. Jeg tenket at hvis hun skulle klare å slutte nå, så vil jeg sannsynligvis bli kjempe misundelig og sinna på meg selv, fordi jeg fikk tilbudet om å bli med. Jeg ville i første omgang ikke begynne på Champix tabeletter, fordi jeg hadde bevist for meg selv en gang før at jeg klarte å slutte uten hjelpemidler eller andre dubbeditter som snus, nikotin plaster,tyggis eller røykeslutt tabeletter. Vi avtalte en dato en mnd frem i tid som skulle være røykestopp dagen. Igjen gikk jeg inn i en periode med oppsyking, mental forbredelse, mobilisering av krefter og etablering av en stahet i hodet. 2.oktober 2010 kom- og en ny runde med røykeslutt var i gang.
I dag 12.april 2012, sitter jeg her som en ikke røyker og kjenner at hverdagen er MYE bedre uten røyk. Alikevel er det små episoder som kommer snikende og som er årsaken til at jeg vil blogge om dette. Jeg tenker ikke på røyk daglig lengre og det er helt ute fra hverdagen min, men alikevel dukker det opp små øyeblikk i ny og ned hvor jeg savner det. For jammen er det mye kos forbundet med en røyk og kaffe, røyk og alkohol, røyk og en god samtale, røyk og samling av kaotiske tanker. Siden 2.oktober 2012 har jeg tatt 4-5 trekk. Alle er i forbindelse med koselige sosiale settinger. Seneste var på nå på påskeaften. Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, er ikke smaken noe og juble for, men det er noe eget med det lille rykket man får i halsen når man trekker det ned. Iriiterende behagelig. Pluss at ett lite trekk, skal forplante seg så til de grader i hodet etterpå. Jeg må rett og slett ignorere at jeg tok noen trekk for og ikke tenke for mye på det dagene etter. Alikevel føler jeg meg trygg på at jeg ikke sprekker igjen. Men det er frustrerende at lysten på røyk aldri slipper helt taket i kroppen uansett hvor lang tid det går uten at man røyker. Jeg har ett drømmebildet i hodet mitt av meg selv som gammel dame. Etter endt arbeidsliv, skal jeg lene meg tilbake på sydenverandaen min, mens vinteren hærjer i Norge, nyte tilværelsen med portvin i glasset og jeg skal røyke :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar