Mitt lille land - Min 22.juli

22.juli 2011, hadde siden april samme år stått uthevet i kalenderen min som en viktig dag. Dette var datoen hvor pappaen til Tonje skulle gifte seg med sin Mari i Nordseter Fjellkirke. Vi var mange som hadde sett frem til denne dagen og ikke minst Tonje. Hun skulle blant annet lese teksten i kirka og holde tale til sin kjære pappa på den store dagen- en tale hun hadde jobbet lenge og grundig med i forkant. Oppspilte og spente kjørte vi stivpyntet oppover til Nordseter, klare for vielse. Lykkelig uvitend om hvilket kaos av kontrastfylte følelser denne dagen skulle bringe. Tonje hadde vært hos frisøren kl 09.00 for å få satt opp håret og hun måtte ta i bruk 2 av sine konfirmasjonsgaver på forskudd for å være perfekt pyntet til anledningen. Ny bunad med tilhørende nytt bunadssølv.

        

Det var en stemningsfull, rørende og intim vielse. Ett strålende vakkert brudepar ble viet og det kraftige regnværet som ustanselig skyldte ned fra himmelen, satte en slags trolsk stemning over det hele. Etter kirka, kjørte Tonje og jeg hemover for å skifte fra bunad til kjole som skulle være klesplagget under middagen. Selv skulle jeg ikke delta på middagen, så jeg kjørte Tonje til bryllupslokalet, før jeg returnerte hjemover igjen.

                             

I bilen, står radioen på som den alltid gjør. Jeg vet ikke helt hva som fenger oppmerksomheten min mest, men jeg husker jeg skrudde på volumknappen, fordi stemmen til reporteren er det noe helt "rart" med. Jeg legger merke til en innbitt, små hysterisk, hyperventielerende stemme som er helt ute av den professjonelle rammen for en reporter og hun sier: "det ligger folk strødd, jeg vet ikke om de er døde eller slått i bakken av trykket- dette synet er helt forferdelig" Jeg husker ikke helt hva jeg tenkte der og da, men jeg vet at jeg ikke skjønte at det dreide seg om Oslo og Norge. Vel inne i stua mi, skrur jeg på tv´n, og DER datt jeg ned i sofaen, helt paralysert, og DER ble jeg sittende i 2 døgn. Mens nyhetene rullet over skjermen, og omfanget begynte å tegne seg sterkere både med regjeringskvartalet og etterhvert Utøya, sendte jeg stadige tanker til det lykkelige brudeparet oppe på Nordseter. Var de lykkelige uvitende over hva som utspandt seg, eller hadde de fått det med seg? Det føltes så urettferdig at disse fine menneskene skulle få denne hendelsen på bryllupsdagen sin.

Utover ettermiddagen/kvelden, kjente jeg det ble mer og mer tyngende å sitte hjemme alene og se nyhetene i ensomhet. En tung klo satte seg som ett slags jerngrep i kroppen min og jeg ble fylt med en enorm sorg. Jeg reiste ned til mamma og pappa og satt sammen med de noen timer. Det føltes godt. Jeg kan ikke huske vi snakket så mye, men det var heller ikke så viktig. Vi var sammen. Utpå kvelden/natta måtte jeg reise hjem til meg selv, for jeg visste ikke når Tonje kom hjem. Kl 02.30 kommer hun fra bryllupsfest med hjerter i øynene og er i ett strålende godt humør, noe som der og da gjør meg sint. Det levende smilet hennes og gløden i ansiktet står i så sterk kontrast med de følelsene jeg sitter med i kroppen og de inntrykk hodet mitt er overfylt med, at jeg må konsentrere meg ordentlig for å imøtekomme henne. Hun hadde fått med seg at det hadde "sprengt en bombe eller no sånt", men ikke noe mer. Hun var naturlig nok opptatt av å fortelle alt fra bryllupet. Talen hun hadde holdt, pappa som gråt, gavene, kjolene osv. Jeg hørte på henne så godt jeg kunne, men hodet mitt var ett helt annet sted. Før hun skulle legge seg informerer jeg henne kort på det som hadde skjedd, men prøvde å ikke ta fra henne den gode fine dagen hun hadde opplevd. Hun var nok like lite motaklig for min informasjon som jeg var for hennes. Denne dagen, hadde vi fylt hodene våre og kroppen vår med TOTALT forskjellige hendelser. Blandet med følelser som stod fullstendig i motpol for hverandre. Heldigvis legger hun seg ganske med en gang, mens jeg blir sittende natta igjennom med nyhetene og noen venner på nettet. Hele hodet og hele kroppen min har gått inn i en boble jeg ikke kommer ut av, blandet med et engasjement som vokste inni meg.



Fra jeg kom hjem den ettermiddagen og skrudde på tv´n, satt jeg stort sett med laptopen på fanget, pålogget på Facebook og fulgte nyhetene. Forholdsvis kort tid etter bomben går av i regjeringskvartalet, kommer konklusjoner og meninger frem, spesielt på Facebook. Det meste er stauser som prøver og sette ord på sjokk og vanntro, mens noen konkluderer med terror ganske raskt. SÅ kommer hatet......det er mye stygt som kommer frem hos enkelte, og det var det som bygde opp mitt engasjement. Klart jeg hadde mine tanker selv der jeg satt, men for meg er det så langt mellom hva man tenker og hva man setter på trykk i full offentlighet. Så det var en enorm lettelse som gikk igjennom kroppen, når det i løpet av natta ble publisert at det dreide seg om en etninsk nordmann. Umiddelbart etterpå kom skammen. Lettelse? Her var vi vitne til den værste handlingen utført på norsk jord etter 2.verdenskrig, omfanget var vi ikke klar over på det tidspunktet, men det begynte og tegne seg ett ganske stygt bildet i løpet av natta. Kl 03.30, natt til 23.juli,  gikk politiet ut med 86 døde på Utøya og 7 i regjeringskvartalet. DA kan man ikke sitte i egen stue og føle lettelse, om det så dreier seg om en etninsk nordmann eller hva som helst som sto bak.

Det er ikke så lett å beskrive hva som skjer med meg når slike type nyheter gror seg fast i hodet og kroppen. Men jeg klarer IKKE å løsrive meg fra det. Jeg blir sittende i timesvis og se reprise på reprise, de samme bildene om igjen og om igjen, gjentakelse på gjentakelse før det kommer noe nytt. Og jeg blir ikke lei. Følelsene mine blir like opprevet hver gang og jeg blir nesten paralysert av det jeg ser og jeg sitter med en konstant frysningsgys i kroppen og en stor klump i halsen som gjør seg til kjenne hver gang man trekker pusetn ned i magen. Det gjør fysisk vondt i hodet og hele meg er bare trist. Alikevel sitter jeg der, og lar meg selv bli spist opp av nyhetene. Samme opplevelsen har jeg hatt 2 ganger tidligere. Det var 11.september- World Trade Center- 2001 og Tsunamien-jula 2004. Det er som om hodet og kroppen ikke får nok. Akkuratt som om jeg venter på at det på ett tidspunkt skal dukke opp en nyhet om at det hele ikke har funnet sted alikevel. Heldigvis reiste jeg denne sommeren på ferie til Kroatia den 25.juli, og fikk det hele på avstand og dermed kunne koble det hele litt ut. Jeg fulgte med på nettet der nede, men i mye mindre omfang enn hvis jeg hadde vært hjemme.

Så litt om mine tanker rundt gjerningsmannen bak det hele. Anders Behring Breivik. Når jeg satt i stua og tok inn tv bildene fra Oslo´s gater, som var blitt omgjort til en krigssti, og når de første bildene fra Utøya ble publisert med hvite likposer langs vannkanten, tegnet jeg meg ett bilde i hodet av en fullstendig gal mann. Jeg så for meg ett monster med ett ustelt hår til alle kanter og med ville øyne.  TV2 er de første som publiserer bildene fra Facebook profilen hans. På tv skjermen dukker det opp bilder av en helt ordinær mann i gata. Når jeg så på bildene av han og satte de opp mot de handlingene som nettopp var blitt utført, var det nesten vanskelig og sette = tegn mellom det. Så kom spørsmålene. Hva er det som får ett menneske til å bli så fullestendig gal? Hva var motivet? Hva har gått galt i livet hans, hvordan får slike handlinger grobunn i en menneskekropp osv. Jeg hadde ikke svaret. Noe som førte til at jeg ville finne ut av det. Dette var også årsaken til at jeg leste meg igjennom ett 1500 siders manifest som han hadde skrevet og publiserte det på nett rett før angrpene. Det var til dels langtrekkelig lesning, noe var greit nok, noe var informativt og noe ble rett og slett helt uinteressant. Men de siste 3-400 sidene hvor han gjør ett detaljert intervju med seg selv i 3.person og der han fører en slags logg eller dagboksnotater dag for dag de siste 85 dagene frem mot angrepene, var en vanvittig lesing. Jeg leste den siste biten i ett jafs, og ble sittende etterpå med en tomhetsfølelse i kroppen. Det er det nærmeste jeg klarer og beskrive det. Det er en beretning hvor man får ta del oppe i hodet til en mann som detaljert jobber systematisk med og lage en bombe på nesten 1 tonn. Oppskriften og fremgangsmåten blandet med hans egne tanker, utfordringer og hendelser i hele prosessen blir servert rett i fanget på leseren. For meg var dette en sterk kost, men veldig typisk meg å hive meg frivillig over en sånn type lesing. En slags desperat leting etter noen svar, så kommer det noen få svar og noen antakelser, men det er ikke de svarene jeg vil høre, jeg klarer ikke fordøye svarene og begynner dermed og konkludere selv.  Og jeg erfarer at ordboka ikke strekker til nå jeg skal sette ord på hva slags mann dette dreier seg om. 

I disse dager har rettsaken etter 22.juli startet i Oslo Tinghus. Tankene og mange av følelsene fra i sommer er rett tilbake i meg. Det har vært mye spenning og diskusjoner knyttet til rettsaken. Hva skal kringkastes og ikke, er det nødvendig og bruke 10 uker på en sak hvor skyldspørsmålet allerede er avklart, er han tilregnelig eller ikke og ikke minst, hva blir det strafferettslige utfallet? Jeg tror vi vil få noen svar, men langt i fra alle. Uansett er denne rettsaken NØDVENDIG. Vi skal følge en mann som rettferdiggjør drapene han har begått, en som ikke vil vise noen form for anger, en som beklager at han ikke drepte flere og en som vil gi oss detaljer som kanskje ikke vil tåle dagens lys. Han vil totalt blottet for anger, fortelle retten disse handlingene med en ro og med en flat kontrollert tone som kanskje ingen av oss vil klare og ta innover seg. Hans forsvarer Geir Lippestad har advart oss og vi bør ta hans ord på alvor. I lys av sakens groteske innhold, kjenner jeg en stolthet over at vi tross alt har ett system, en rettsstat og ett demokrati og en tradisjon i landet vårt som er evnet til å ta denne saken og håndtere dette i en rettsal og det vil komme en dom ut i andre enden.

Med dette tilbakeblikket på MIN 22.juli, vet jeg at denne datoen for alltid vil bli en merkedag på kalenderen, og for meg kommer det til å være en merkedag for KJÆRLIGHETEN